Lukk annonse

For tiden ser det ut til at æraen med lisensiert programvare i forkant med Microsoft Windows, som hersket her i flere tiår, nærmer seg slutten for godt. Inntil nylig ble den lisensierte programvaremodellen ansett som den eneste mulige måten å nærme seg salg av datateknologi.

Forestillingen om at banen til lisensiert programvare var den eneste riktige slo rot i løpet av 1990-tallet, basert på den monumentale suksessen til Microsoft, og ble alltid bekreftet ytterligere da noen av datidens integrerte enheter som Amiga, Atari ST , Acorn , Commodore eller Archimedes.

På den tiden var Apple det eneste selskapet som produserte integrerte enheter uten forstyrrelser fra Microsoft, og det var også en svært vanskelig tid for Apple.

Siden den lisensierte programvaremodellen ble sett på som den eneste levedyktige løsningen, ble det i ettertid mange forsøk på å følge Microsoft og også gå den lisensierte programvareveien. Den mest kjente er nok OS/2 fra IBM, men Sun med sitt Solaris-system eller Steve Jobs med sin NeXTSTEP kom også med sine løsninger.

Men det faktum at ingen var i stand til å oppnå samme grad av suksess med programvaren deres som Microsoft antydet at noe kan være alvorlig galt.

Det viser seg at modellen med lisensiert programvare som Microsoft valgte ikke er det mest korrekte og vellykkede alternativet, men fordi Microsoft etablerte et monopol på nittitallet som ingen var i stand til å forsvare seg mot, og fordi det misbrukte sine maskinvarepartnere i flere tiår, var i stand til å slå med din lisensierte programvare. I alt dette ble han hjulpet hele tiden av media som rapporterte om teknologiens verden, som dekket over feil og urettferdig praksis fra Microsoft og alltid blindt berømmet det, og alt dette til tross for misbilligelse fra uavhengige journalister.

Et annet forsøk på å teste den lisensierte programvaremodellen kom på begynnelsen av 21-tallet da Palm ikke klarte å gjøre det bra med salget av sin Personal Digital Assistant (PDA). Den gang rådet alle Palm, basert på den nåværende trenden, nøyaktig hva Microsoft ville råde, som er å dele opp virksomheten i en programvare- og en maskinvaredel. Selv om Palms grunnlegger Jeff Hawkins på den tiden klarte å bruke en strategi som ligner på Apples for å komme på markedet med Treos, det vil si en pioner blant smarttelefoner, brakte den kommende oppfølgingen av Microsofts modell Palm på randen av ruin. Selskapet delte seg inn i programvaredelen til PalmSource og maskinvaredelen av PalmOne, det eneste resultatet var at kundene var virkelig forvirret og det ga dem absolutt ingen fordel. Men det som til slutt drepte Palm fullstendig, var faktisk iPhone.

På slutten av 1990-tallet bestemte Apple seg for å gjøre noe helt uhørt i en tid da lisensiert programvare dominerte, nemlig å produsere integrerte enheter. Apple, under ledelse av Steve Jobs, fokuserte på noe som ingen i dataverdenen kunne tilby på den tiden – en innovativ, kreativ og tett forbindelse mellom maskinvare og programvare. Han kom snart opp med integrerte enheter som den nye iMac eller PowerBook, som ikke lenger bare var enheter som var inkompatible med Windows, men også overraskende innovative og kreative.

I 2001 kom imidlertid Apple med den da helt ukjente iPod-enheten, som i 2003 var i stand til å erobre hele verden og bringe enorm fortjeneste til Apple.

Til tross for at medierapporteringen om datateknologiens verden nektet å ta hensyn til retningen disse teknologiene begynte å gå i, ble Microsofts fremtidige utvikling sakte klar. Derfor begynte han mellom 2003 og 2006 å jobbe med sin egen variant av iPod-temaet for å introdusere sin egen Zune-spiller 14. november 2006.

Ingen kan imidlertid bli overrasket over at Microsoft gjorde det omtrent like dårlig innen integrerte teknologier som Apple gjorde innen lisensiert programvare, og Zune ble dermed ledsaget av skam på tvers av alle sine generasjoner.

Apple gikk imidlertid videre og introduserte i 2007 den første iPhonen, som i løpet av et kvart år utsolgte Microsofts forsøk på lisensiert programvare for Windows CE/Windows Mobile-mobiltelefoner.

Så Microsoft hadde ikke noe annet valg enn å kjøpe et selskap for en halv milliard dollar, takket være at det kunne gå på veien til integrerte mobile enheter. I 2008 absorberte den derfor den relativt populære Danger-mobilenheten på den tiden, co-grunnlagt av Andy Rubin, som faktisk var en forløper til Android, fordi når det gjelder programvaredelen, var det et system basert på Java og Linux.

Microsoft gjorde nøyaktig det samme med Danger som det har gjort med alle anskaffelsene, og presset det hensynsløst ned i halsen.

Det som kom ut av Microsoft var KIN – Microsofts første integrerte mobile enhet som varte i 48 dager på markedet. Sammenlignet med KIN, var Zune faktisk fortsatt en stor suksess.

Det er nok ikke lenger overraskende at da Apple ga ut iPaden, som lett vant hele verdens gunst, skyndte Microsoft seg, sammen med sin langsiktige partner HP, raskt med sitt svar i form av Slate PC-nettbrettet, av som bare ble produsert noen få tusen enheter.

Og så er det bare et spørsmål om hva Microsoft vil gjøre med den døende Nokia, som den for tiden dytter i strupen.

Det er overraskende hvor blinde teknologimediene har vært ved ikke å kunne se den pågående erosjonen av den lisensierte programvaremodellen som Apple har forårsaket med sine integrerte produkter. Hvordan skal man ellers forklare entusiasmen som den gryende Android høstet fra disse mediene. Media anså ham for å være etterfølgeren til Microsoft, som Android ville overta dominansen av lisensiert programvare fra.

Programvarehyller i Apple Store.

Google har slått seg sammen med HTC for å lage Nexus – en enhet som kun kjører på Android. Men etter at dette eksperimentet mislyktes, slo Google seg denne gangen sammen med Samsung for å lage ytterligere to flopper, Nexus S og Galaxy. Dens siste inntog i smarttelefonverdenen kom fra et partnerskap med LG som skapte Nexus 4, en annen Nexus som ingen kjøper mye.

Men akkurat som Microsoft ønsket sin del av nettbrettmarkedet, så ville Google det også, så i 2011 fokuserte de på å modifisere Android 3 for nettbrett, men resultatet var en slik katastrofe at det var snakk om tonnevis av Nexus-nettbrett som fylte lagre spredt rundt om i verden. .

I 2012 kom Google, i samarbeid med Asus, med Nexus 7-nettbrettet, som var så forferdelig at selv de mest innbitte Android-fans innrømmet at det var en forlegenhet for selskapet. Og selv om Google i 2013 fikset en betydelig del av feilene, kan det ikke sies at noen ville stole veldig mye på nettbrettene deres.

Google har imidlertid ikke bare fulgt Microsoft i sin modell for lisensiert programvare og i fumler både innen smarttelefoner og nettbrett, men kopierer den også trofast innenfor rammen av overprisede oppkjøp.

I troen på at Google ville bryte seg inn i det integrerte enhetsmarkedet like vellykket som Apple, kjøpte de Motorola Mobility i 2011 for 12 milliarder dollar, men det endte opp med å koste Google langt flere milliarder enn det noen gang ville vært i stand til å tjene på oppkjøpet.

Så det kan sies at det er fascinerende hvilke paradoksale skritt selskaper som Microsoft og Google tar og hvor mange milliarder de bruker på å de ble et selskap som Apple, selv om alle allerede vet at den lisensierte programvaremodellen for lengst er død.

kilde: AppleInsider.com

.